I dag vil det være en av de kaldeste dagene i året, selv for Fargo. Det lave er noe rundt -17 F med en vindkull på -30 eller mer.
Jeg liker i disse dager. Jeg liker dem hvert år.
Som Minnesota -gutt var jeg alltid ute på vinteren. Jeg ville være ute og løper i tillegg til å bryte i tillegg til å leke med Golden Retriever Kacy, uansett hvor kaldt den ble.
18. januar 1994 beordret statsminister Arne Carlson alle Minnesota offentlige institusjoner stengt siden den ekstreme kulden. Lufttemperaturavlesningene var -26 grader F i tvillingbyene klokka 21 med en vindkjøltemperatur på -48 grader F, ifølge University of Minnesota.
Jeg var 10.
Til i dag er Arne en helt i mine øyne, da han mest sannsynlig er for alle “barn” “som nå er rundt 25 til 35 år. Han kansellerte all offentlig institusjon for hele spesifiseringen mer enn en gang. Jeg tror ikke spesifiseringen gjør dette lenger i situasjon noen unggutter ikke får notatet så vel som venter utenfor på en ikke -eksisterende buss.
Jeg husker disse “snødagene.”
Selv om det åpenbart var like farlig for ungdommer å være ute og vente på bussen, brukte jeg i det minste så mye tid på å rampe rundt med Kacy i hagen.
Vi så ut til å klare det helt fint. Vi krevde ikke en “ekstrem kjølig advarsel” for å forstå når vi skulle bruke et ekstra par hansker eller når vi skal ta turen inn.
Jeg stiller spørsmål ved hva mitt 10 år gamle jeg ville tro om mitt 28 år gamle jeg.
Spiller du i snøen? Med hunder? Som en jobb? Som en “voksen”?
Ikke verst.
Over er min gode venn Ruby. Hun er i sitt element. Bare en dag til!
