Noen ganger vet jeg ikke hvor stedet mitt er i denne “redning” -verdenen eller til og med i denne dyreverdenen.
Jeg er fanget mellom å ville gjøre mer for hjemløse kjæledyr og ønsker å holde tilbake.
Animal Rescue Work kan lett bli en besettelse, dypt emosjonelt.
I denne vanvittige redningsverdenen må hver hundelsker gjøre det hun kan gjøre innenfor sine egne grenser. Kanskje det er vandrende hunder på et ly. Kanskje sjekker det referanser på adopsjonsapplikasjoner. Kanskje det tar en venn til en adopsjonshendelse eller bare deler lenker.
Jeg befinner meg alltid tid med hundene som er trygge fra å bli drept, men som fremdeles venter på fosterhjem.
Disse hundene er ofte ville og energiske.
Noen trekker og sikksakk som om jeg ikke en gang er der.
Andre søker øyekontakt og prøver å koble til ved å hoppe eller ta tak i båndet.
Noen er stille, som de forstår at de er i en overgang og venter på neste fase.
Julia er en hund av Pitbull-type som nylig ble trukket fra et halvt kilo. Jeg fikk møte henne denne uken. Hun har energi til å brenne, og jeg kan ikke vente med å se hennes sanne personlighet.
Julia så ut til å le av meg og kameraet mitt. Hun danset rundt, som: “Hei dame! Lykke til å fange meg med det! ” Hun hadde rett.
Denne jenta er en vakker hund med en rødlig, vizsla-lignende frakk, et firkantet hode og synlige muskler.
Hun er en sterk liten ting og vil sannsynligvis svare godt på en Halti i stedet for den store tappekragen hun hadde på seg.
Vi spurtet gjennom et felt slik at hun kunne løpe av de første “galskapene.” Etter det hadde hun en enklere tid ved min side, selv om vi hver “kropp blokkerte” den andre noen ganger. Hun trenger en rugby -trøye?
Julia ser ikke ut til å vite hva hun skal gjøre for sin nåværende situasjon. Til et halvt kilo en dag, en boarding kennel den neste. Hun har ikke falt i en rutine ennå.
Jeg håper hun snart kan komme inn i et fosterhjem. På den måten kan hun begynne å slappe av og fokusere på å være seg selv.
Hun kan bare være en hund.
EDIT: Julia er adoptert!
