deltok jeg på en treningsøkt på Humane Society på mandag, så nå har jeg lov til å ta lyhunder for turer (yay!). Under treningsøkten jobbet min mentor og jeg med to ekstremt sjenerte hunder, og det var veldig givende å se hundene bli litt mer komfortable med oss over 45 minutter.
Hundene er seks måneder gamle søsken som ble overført fra et ly i Mississippi sammen med rundt 13 andre hunder. De er merket som “Basset Hound/Lab Mixes” som ser ut på riktig bare de har lengre hår enn begge raser. Jeg vet ikke noe annet om dem, men jeg kan forestille meg at de kanskje har vokst opp i et lysmiljø. hvem vet. Uansett er de nå veldig sjenerte hunder og tilbringer mesteparten av tiden sin på å hugge sammen på baksiden av kennelen. Når noen nærmer seg buret sitt, kommer de ikke ut.
Jeg likte holdningen til mentoren min, fordi hun så ut til å dele min mening om situasjonen. Hundene måtte bli vant til mennesker. De måtte gå turer. Vi kan ikke synes synd på dem.
Så bevæpnet med masse små rykk godbiter, satt vi i buret med hundene. Buret deres er omtrent 12 fot langt og 6 fot bredt (bare gjetter), og de har en plastkennel i ryggen fylt med tepper. Hundene stirret litt på oss mens vi kastet dem rykket, og så kom den modigere av de to ut. Broren hennes fulgte.
Vi fortsatte å mate dem godbiter da vi klippet båndene og selene på, men når vi først prøvde å lede dem ut, flatet de ut og nektet å flytte. Så vi løftet dem og bar dem forbi de andre kennelene med bjeffende hunder. Når de var ute i gresset, var de villige til å følge et spor med godbiter til inngjerdet hage.
Der slapp vi dem løs, og de var glade for å løpe og snuse i gresset – helt forskjellige hunder. Du kunne nesten se at noe av stresset deres flyter bort. De rullet i gresset, fulgte de små bassettnesene, jaget leker og ba om godbiter.
Da vi førte dem tilbake til buret deres, selv om de er hoppete, var de villige til å gå alle turene selv.
Litt fremgang. En god dag for valpene.
Å adoptere en av valpene
